Haugtussa

Haugtussa skreve av Arne Garborg tek opp førestellingsverd med tussar, drauger og gjengangarar. Vi i det moderne Noreg kan meine dette er framand, gammaldags overtru og lite truleg. Det var også svært mange på den tida teksten blei skreve på, som trudde dette bare var tøv som gamle damer fant opp. Men kan vi likevel ha nytte eller glede av å lese Haugtussa i dag?
Eg personleg trur ikkje på slike framstillingar om at tussar, drauger og liknande går rundt i skogen og lurer, og at nokon spesielle menneske kan snakke eller se døde menneske, og hjelpe dei over på «den andre sida». Men desse førestellingane om desse skapningane er ein del av historieskrivinga til Noreg, vi er oppvakse med slike forteljingar om huldra til dømes.

Karens jul - Amalie Skram

Karens jul er en liten fortelling som er skrevet av Amalie Skram, året 1885. Fortellingen handler om en ung jente med et lite barn, som bodde ulovlig i et gammelt fergehus på kaiene i Krstiania, i dagene før jul. Den unge jenta med navnet Karen har ingen penger og ingen jobb før madam Olsen kommer tilbake. Konstabelen får rede på dette, men lar jenta med barnet være der fram til jul, tross at det egentlig er ulovlig. Men før Madam Olsen kommer tilbake fryser hun og barnet ihjel i det vesle huset. Temaet i Karens jul handler i hovedsak om en ung jente som lever under harde kår, og viser hvor vanskleig mange unge kvinner hadde det. Teksten viser også at ikke alle kanksje har en så flott jul, som enn kunne tro. Ikke alle lever lykkelig selv for en dag som juleaften, men ved konstabelens handligner ser vi likevel et snev av gode handlinger, han viser medlidenheten til den fattige jenta.
Amalie Skram var en av norges fremste naturalister, og var opptatt av at litteraturen skulle skape medfølelse med karakterene. Teksten er veldig skildrende, som nettopp var typisk for naturalistiske tekster. Amamlie Skram skildrer omgivelsene veldig godt, og det samme gjelder for personene. Jeg vil si at teksten blir rundet av på en fin måte, selv om slutten er tragisk. Synsvinkelen er autoral, fortelleren står utenfor handlingen. Vi får ikke vite alt Karen eller konstabelen tenker.